Når kula svinger, virker tyngdekraften $\overrightarrow{G}$ og snorkraften $\overrightarrow{S}$ på den. Snorkraften står hele tiden vinkelrett på farten og gjør ikke arbeid. Uten luftmotstand er derfor den mekaniske energien bevart. Kula slippes fra ro i høyden $h$, og vi velger nullnivå i det laveste punktet:

I det laveste punktet beveger kula seg i en sirkelbane med radius $L$. Snorkraften peker oppover mot sentrum, og tyngdekraften peker nedover. Summen av kreftene mot sentrum er sentripetalkraften:

Med $m=\mathrm{1,00}\mathrm{k}\mathrm{g}$ og $L=\mathrm{2,00}\mathrm{m}$ gir formelen $S(h)=\mathrm{9,81}\mathrm{N}\cdot (1+h/\mathrm{m})$, altså en rett linje med konstantledd $\mathrm{9,81}\mathrm{N}$ og stigningstall $\mathrm{9,81}\mathrm{N}/\mathrm{m}$. Vi regner ut modellverdiene og sammenligner med målingene:

For $h=\mathrm{0,10}$–$\mathrm{0,40}\mathrm{m}$ ligger målingene på linja. Avvikene er mindre enn $\mathrm{0,1}\mathrm{N}$, som er oppløsningen til målingene, så her stemmer formelen. Lineær regresjon på de fire første punktene gir $S=\mathrm{9,7}\mathrm{N}/\mathrm{m}\cdot h+\mathrm{9,85}\mathrm{N}$, svært nær modellen.

Fra $h=\mathrm{0,50}\mathrm{m}$ blir målt snorkraft systematisk lavere enn modellen, og avviket vokser med $h$ til $\mathrm{0,92}\mathrm{N}$ (omtrent 5 %) ved $h=\mathrm{1,00}\mathrm{m}$. Økningen i $S$ per $\mathrm{0,10}\mathrm{m}$ synker fra $\mathrm{1,0}\mathrm{N}$ til $\mathrm{0,7}$–$\mathrm{0,8}\mathrm{N}$, mens modellen gir en konstant økning på $\mathrm{0,98}\mathrm{N}$. Dette er større enn det avrundingen i måleverdiene kan forklare, så formelen gjelder ikke for de største høydene.

Vi kan tolke avviket med energi. Fra målingene er $v^2={\displaystyle \frac{(S-mg)L}{m}}$ i det laveste punktet. Ved $h=\mathrm{1,00}\mathrm{m}$ gir det $v^2=\mathrm{17,8}{\mathrm{m}}^2/{\mathrm{s}}^2$, mens energibevaring gir $2gh=\mathrm{19,6}{\mathrm{m}}^2/{\mathrm{s}}^2$. Kula har altså mistet omtrent 9 % av den mekaniske energien på veien ned. Ved små høyder er tapet ikke målbart.

En rimelig forklaring er luftmotstanden, som formelen ser bort fra. Når $h$ øker, blir farten større og veien kula tilbakelegger lengre, så luftmotstanden gjør mer (negativt) arbeid, og kula får lavere fart i det laveste punktet. Andre mulige bidrag er at snora strekker seg litt, og at kula ikke er en punktmasse, slik at radien i sirkelbanen ikke er nøyaktig $L$.

Konklusjon: formelen gjelder godt for $h\le \mathrm{0,4}\mathrm{m}$, men ikke for de største verdiene av $h$ i tabellen.