I romskipet opplever romfarerne en gravitasjonsfeltstyrke som bestemmes av normalkraften $N$ fra gulvet: $g_{\text{opplevd}}={\displaystyle \frac{N}{m}}$. Vi lar $\overrightarrow{g}$ peke nedover og ser på to ytterpunkter.

Akselerasjon mot feltet (oppover). Normalkraften må både bære tyngden og gi akselerasjonen oppover. Newtons 2. lov gir

Akselerasjon i feltets retning (nedover). Tyngdekraften gir mer enn nok til akselerasjonen, og gulvet trenger bare å ta resten:

Generelt er den opplevde feltstyrken ${\overrightarrow{g}}_{\text{opplevd}}=\overrightarrow{g}-\overrightarrow{a}$. Peker akselerasjonen skrått i forhold til feltet, blir størrelsen mellom disse verdiene. Den største feltstyrken romfarerne kan oppleve, er $\underline{\underline{15\mathrm{N}/\mathrm{k}\mathrm{g}}}$, og den minste er $\underline{\underline{\mathrm{5,0}\mathrm{N}/\mathrm{k}\mathrm{g}}}$.

En ideell transformator har ikke energitap, så effekten er lik på primær- og sekundærsiden:

Strømmen på sekundærsiden er $\underline{\underline{I_s=\mathrm{1,0}\mathrm{A}}}$.

Strømmen i primærspolen lager et magnetfelt i jernkjernen, og kjernen leder den magnetiske fluksen gjennom sekundærspolen. Etter Faradays induksjonslov induseres det spenning i sekundærspolen bare når fluksen endrer seg: $\epsilon =-N_s{\displaystyle \frac{\mathrm{\Delta }\mathrm{\Phi }}{\mathrm{\Delta }t}}$. Med vekselspenning endrer strømmen, og dermed fluksen, seg hele tiden, så det induseres en vekselspenning på sekundærsiden. Med likespenning blir strømmen og fluksen konstante, og det induseres ingen spenning (bortsett fra et kort øyeblikk når strømmen slås av eller på).

I reaksjonen $\mathrm{n}\to \mathrm{p}+{\mathrm{e}}^{-}+{\bar{\nu }}_e$ er disse størrelsene bevart:

• Ladning: $0=(+1)+(-1)+0$
• Baryontall: nøytronet og protonet er baryoner med baryontall $1$, elektronet og antinøytrinoet har baryontall $0$: $1=1+0+0$
• Leptontall: elektronet har leptontall $+1$ og antinøytrinoet $-1$, mens nøytronet og protonet har $0$: $0=0+1+(-1)$
• Energi: massen til nøytronet er større enn summen av massene til protonet og elektronet. Massedifferansen $\mathrm{\Delta }m$ frigjøres som kinetisk energi $E=\mathrm{\Delta }m{c}^2$, fordelt på produktene.
• Bevegelsesmengde: et fritt nøytron i ro har bevegelsesmengde null, så summen av bevegelsesmengdene til produktene er også null. At energien fordeles på tre partikler, forklarer at elektronene får ulik kinetisk energi.

Loddet slippes fra ro der fjæra er ustrukket (A). Vi lar $x$ være fjærforlengelsen. Det virker to krefter på loddet: tyngdekraften $G=mg$ nedover og fjærkraften $F=kx$ oppover.

• Øverst (A): $x=0$, så fjærkraften er null. Kraftsummen er $mg$ nedover.
• Likevekt: $kx=mg$, altså $x={\displaystyle \frac{mg}{k}}$. Kraftsummen er null.
• Nederst (B): $x={\displaystyle \frac{2mg}{k}}$ (svingningen er symmetrisk om likevektsstillingen). Fjærkraften er $2mg$, og kraftsummen er $mg$ oppover.

På vei ned fra A er $mg>kx$, så kraftsummen peker i fartsretningen og farten øker. Når loddet passerer $x={\displaystyle \frac{mg}{k}}$, blir $kx>mg$, og kraftsummen peker mot fartsretningen, så farten avtar. Tilsvarende på vei opp. Farten er derfor størst der kraftsummen, og dermed akselerasjonen, er null, altså når fjærforlengelsen er ${\displaystyle \frac{mg}{k}}$.

Vi bruker bevaring av mekanisk energi fra A (fart null, $x=0$) til likevektsstillingen $x_0={\displaystyle \frac{mg}{k}}$. Loddet synker $x_0$, så tapet i potensiell energi i tyngdefeltet går over til fjærenergi og kinetisk energi:

Vi setter inn $x_0={\displaystyle \frac{mg}{k}}$: