Magnetfeltet rundt en rett leder går i sirkler rundt lederen. Med høyrehåndsregelen (tommelen i strømretningen, mot venstre) peker feltet inn i papirplanet over lederen, der sløyfa er. Feltet blir svakere jo lenger fra lederen vi kommer. Når sløyfa beveger seg bort fra lederen, avtar derfor den magnetiske fluksen inn i papirplanet gjennom sløyfa.

Etter Lenz’ lov går den induserte strømmen slik at den motvirker endringen i fluksen. Strømmen må altså lage et magnetfelt som peker inn i papirplanet inne i sløyfa, og det gjør en strøm som går med klokka: $\mathrm{A}\to \mathrm{D}\to \mathrm{C}\to \mathrm{B}\to \mathrm{A}$.

Vi kan kontrollere med kraften på ladningene. Farten er oppover og feltet inn i papirplanet, så $\overrightarrow{F}=q\overrightarrow{v}\times \overrightarrow{B}$ på positive ladninger peker mot venstre i både AB og DC. Feltet er sterkest ved AB, så der vinner kraften, og strømmen går fra B mot A.

Flukstettheten i avstanden $r$ fra en lang, rett leder er

Punktet B ligger i avstanden $d=\mathrm{0,010}\mathrm{m}$ fra lederen:

Punktet C ligger $\mathrm{2,0}\mathrm{c}\mathrm{m}$ lenger ut, i avstanden $\mathrm{0,030}\mathrm{m}$:

Når sløyfa beveger seg med farten $v$ bort fra lederen, skjærer de to lange sidene AB og DC (lengde $l=\mathrm{0,10}\mathrm{m}$) gjennom feltlinjene. I en rett leder som beveger seg vinkelrett på et magnetfelt, induseres spenningen $\epsilon =vBl$. Langs AB er feltet overalt $B_{\mathrm{B}}$, og langs DC er det overalt $B_{\mathrm{C}}$. De korte sidene beveger seg langs sin egen lengderetning, og der induseres det ingen spenning langs lederen.

Spenningene i AB og DC vil begge drive strømmen mot venstre, så rundt sløyfa virker de mot hverandre. Den samlede elektromotoriske spenningen er differansen:

Vi kan kontrollere med fluksen. Når siden AB er i avstanden $x$ fra lederen, er fluksen gjennom sløyfa $\mathrm{\Phi }=k_{\mathrm{m}}Il\ln {\displaystyle \frac{x+\mathrm{0,020}\mathrm{m}}{x}}$. Deriverer vi med hensyn på tiden, med ${\displaystyle \frac{\mathrm{d}x}{\mathrm{d}t}}=v$, og setter inn $x=\mathrm{0,010}\mathrm{m}$, får vi den samme verdien, $\mathrm{6,7}\cdot {10}^{-5}\mathrm{V}$. Det er altså differansen mellom spenningene i AB og DC som gir den induserte spenningen i sløyfa, ikke summen.

Sløyfa står i ro, men fluksen endrer seg fordi strømmen $I$ i lederen endrer seg. Faradays induksjonslov gir

Grafen for $I$ består av rette linjestykker, så ${\displaystyle \frac{\mathrm{d}I}{\mathrm{d}t}}$ er stigningstallet, og den induserte spenningen er konstant i hvert tidsintervall:

• $0$–$2\mathrm{s}$: ${\displaystyle \frac{\mathrm{d}I}{\mathrm{d}t}}={\displaystyle \frac{6\mathrm{A}-10\mathrm{A}}{2\mathrm{s}}}=-\mathrm{2,0}\mathrm{A}/\mathrm{s}$, som gir $\epsilon =\mathrm{4,4}\cdot {10}^{-8}\mathrm{V}$.
• $2$–$3\mathrm{s}$: $I$ er konstant, så $\epsilon =0$.
• $3$–$5\mathrm{s}$: ${\displaystyle \frac{\mathrm{d}I}{\mathrm{d}t}}={\displaystyle \frac{8\mathrm{A}-6\mathrm{A}}{2\mathrm{s}}}=\mathrm{1,0}\mathrm{A}/\mathrm{s}$, som gir $\epsilon =-\mathrm{2,2}\cdot {10}^{-8}\mathrm{V}$.

Positiv $\epsilon$ svarer til en indusert strøm med klokka, som i a (fluksen avtar). Når strømmen øker, snur den induserte spenningen fortegn.

Tallet $\mathrm{2,197}\cdot {10}^{-8}$ i fluksuttrykket er $k_{\mathrm{m}}l\ln 3$: vi summerer fluksen $Bl\mathrm{d}r$ fra $r=\mathrm{1,0}\mathrm{c}\mathrm{m}$ til $r=\mathrm{3,0}\mathrm{c}\mathrm{m}$.