Hver kule påvirkes av tre krefter:

• tyngdekraften $\overrightarrow{G}$, rett nedover, med $G=mg$
• snordraget $\overrightarrow{S}$, langs snora mot opphengspunktet
• den elektriske kraften ${\overrightarrow{F}}_{\mathrm{e}}$ fra den andre kula, vannrett og bort fra den andre kula (like ladninger frastøter hverandre)

Kulene er i ro, så kraftsummen på hver kule er null. Hver snor danner vinkelen $\theta /2$ med loddlinja. Vi dekomponerer snordraget i en vertikal og en horisontal komponent:

Deler vi den andre likningen på den første, får vi $F_{\mathrm{e}}=mg\tan {\displaystyle \frac{\theta }{2}}$. Coulombs lov gir $F_{\mathrm{e}}=k_{\mathrm{e}}{\displaystyle \frac{Q^2}{r^2}}$, så

Hendelsen skjer på jorda, og Bror er i ro i forhold til den. Bror måler derfor egentiden $t_0$. Albert beveger seg i forhold til hendelsen og måler en forlenget tid $t=\gamma t_0$:

Bror måler at hendelsen tar $\underline{\underline{t_0=\mathrm{0,50}\mathrm{\mu }\mathrm{s}}}$.

Ifølge den generelle relativitetsteorien går klokker saktere jo sterkere gravitasjonsfelt de er i. Bror står på jordoverflaten i et sterkere gravitasjonsfelt enn Albert, som er langt unna jorda. Sett fra Albert går Brors klokke da saktere både på grunn av den relative farten og på grunn av gravitasjonen. Albert måler fortsatt $\mathrm{1,0}\mathrm{\mu }\mathrm{s}$, så forholdet mellom tidene blir større enn $\gamma$, og Bror måler en kortere tid enn $\mathrm{0,50}\mathrm{\mu }\mathrm{s}$.

Ifølge bølgemodellen for lys er energien spredt jevnt utover bølgen og øker med intensiteten. Da skulle vi vente at lys med hvilken som helst frekvens kan løsrive elektroner bare intensiteten er stor nok, og at elektronene får mer kinetisk energi når intensiteten øker. Forsøk viser noe annet:

• Det finnes en grensefrekvens. Lys med lavere frekvens løsriver ingen elektroner, uansett hvor sterkt det er.
• Den største kinetiske energien til elektronene avhenger bare av frekvensen. Sterkere lys gir flere elektroner, men ikke raskere elektroner.
• Elektronene løsrives med en gang lyset treffer, uten forsinkelse.

Dette kan bare forklares hvis lyset består av fotoner med energi $E_{\mathrm{f}}=hf$, der ett foton gir all energien sin til ett elektron. Einsteins likning $hf=W+E_k$ viser at bare fotoner med $hf\ge W$ kan løsrive elektroner, og at $E_k$ øker lineært med frekvensen. At lysets energi kommer i bestemte kvanter, er et kvantefysisk fenomen som klassisk fysikk ikke kan forklare.

Forsøket bygger på at en strømførende leder i et magnetfelt får en kraft $F=IlB$ som står normalt på både strømretningen og feltet.

• Oppsett: Koble den ene metallskinnen til plusspolen og den andre til minuspolen på spenningskilden (likespenning) med ledningene. Legg lederstaven på tvers over skinnene, slik at den lukker kretsen og strømmen går gjennom staven.
• Magnetfelt: Plasser en stavmagnet slik at feltet ved lederstaven står normalt på staven, helst vertikalt, for eksempel på høykant rett under staven med den ene polen opp (eller hold den over staven). Flere magneter med samme pol opp gir sterkere felt.
• Gjennomføring: Slå på spenningen kort og med lav spenning, siden kretsen nesten er en kortslutning. Staven begynner å rulle langs skinnene. Det viser at det virker en kraft på lederen.
• Kontroller:
  • Uten magnet blir staven liggende, så kraften skyldes magnetfeltet.
  • Bytter vi polene på spenningskilden eller snur magneten, ruller staven motsatt vei. Retningen stemmer med høyrehåndsregelen.
  • Større strøm eller sterkere felt gir større akselerasjon, altså større kraft.
  • Holder vi magneten slik at feltet går langs staven, blir det ingen kraft.