Kula påvirkes av tre krefter:

• tyngden $\overrightarrow{G}$, loddrett nedover, med størrelse $G=mg$
• snordraget $\overrightarrow{S}$, langs tråden mot opphengspunktet
• den elektriske kraften ${\overrightarrow{F}}_{\mathrm{e}}$ fra feltet mellom platene. Feltet peker fra den positive mot den negative plata, og kula er positivt ladd, så kraften er vannrett mot høyre, med størrelse $F_{\mathrm{e}}=qE$.

Feltet mellom platene er homogent med feltstyrke $E={\displaystyle \frac{U}{d}}$, så $F_{\mathrm{e}}={\displaystyle \frac{qU}{d}}$. Kula er i ro, så kraftsummen er null. Vi dekomponerer snordraget i en vannrett og en loddrett komponent:

Vi deler den øverste likningen på den nederste:

Uttrykket for $\tan v$ inneholder ikke lengden av tråden. Feltet mellom platene er homogent, så den elektriske kraften er den samme uansett hvor kula henger. Vinkelen $v$ blir derfor den samme når tråden blir lengre (så lenge kula ikke kommer borti plata).

Grafen viser at kraften øker lineært fra $0$ til $40\mathrm{N}$ når fjæra presses sammen $\mathrm{0,10}\mathrm{m}$. Arbeidet er arealet under grafen, som er en trekant:

Det er det samme som $W={\displaystyle \frac{1}{2}}k{x}^2$ med fjærstivheten $k={\displaystyle \frac{40\mathrm{N}}{\mathrm{0,10}\mathrm{m}}}=400\mathrm{N}/\mathrm{m}$.

Vi ser bort fra friksjon. Når fjæra frigjøres, blir den elastiske energien på $\mathrm{2,0}\mathrm{J}$ omdannet til kinetisk energi hos kula:

Kula og klossen henger sammen etter støtet, så støtet er fullstendig uelastisk, og kinetisk energi er ikke bevart. Det virker ingen ytre krefter i bevegelsesretningen, så bevegelsesmengden er bevart:

Et eksempel er at lys fra stjerner bøyes av når det passerer nær sola.

• Den generelle relativitetsteorien sier at masse krummer tid og rom, og at også lys følger denne krumningen. Ifølge ekvivalensprinsippet vil en lysstråle se ut til å krumme seg i en akselerert heis, og da må lys også krumme seg i et gravitasjonsfelt.
• Teorien forutsa at lys fra en stjerne som passerer like ved kanten av sola, bøyes av omtrent $\mathrm{1,75}$ buesekunder – dobbelt så mye som en beregning bygd på newtonsk mekanikk gir.
• Stjerner som ligger nær sola på himmelen, kan bare observeres under en total solformørkelse. Under solformørkelsen i 1919 fotograferte Arthur Eddington og medarbeiderne hans stjernene rundt sola og sammenlignet posisjonene med bilder av den samme stjernehimmelen tatt om natta, da sola var et helt annet sted på himmelen.
• Stjernene nær sola så ut til å være forskjøvet utover fra sola, med omtrent den vinkelen den generelle relativitetsteorien forutsa. Dette var en av de første bekreftelsene av teorien.

Andre observasjoner som også støtter teorien, er gravitasjonslinser, at klokker går saktere dypere nede i et gravitasjonsfelt (må korrigeres for i GPS-systemet), og gravitasjonsbølgene som ble målt for første gang i 2015.

Compton sendte røntgenstråling med kjent bølgelengde $\lambda$ mot et stoff med løst bundne elektroner (grafitt), som kan regnes som frie elektroner i ro. Med en detektor som kunne flyttes rundt målet, målte han bølgelengden ${\lambda }^{\prime }$ til strålingen som ble spredt i ulike vinkler $\theta$.

• Resultat: Den spredte strålingen hadde lengre bølgelengde enn den innkommende, og økningen var større jo større spredningsvinkelen var: $\mathrm{\Delta }\lambda ={\lambda }^{\prime }-\lambda ={\displaystyle \frac{h}{m_{\mathrm{e}}c}}(1-\cos \theta )$.
• Tolkning: Etter bølgemodellen skulle elektronene svinge i takt med strålingen og sende ut stråling med samme bølgelengde. Resultatet kan bare forklares hvis strålingen består av fotoner med energi $E=hf$ og bevegelsesmengde $p={\displaystyle \frac{h}{\lambda }}$, som støter mot elektronene som partikler. Fotonet gir fra seg en del av energien og bevegelsesmengden sin til elektronet og får dermed lavere frekvens og lengre bølgelengde. Bevaring av energi og bevegelsesmengde i støtet gir nettopp formelen over.

Forsøket viste at lys har partikkelegenskaper: fotoner har bevegelsesmengde og kan støte mot elektroner som partikler.