Gravitasjonsfeltstyrken ved overflata av en kuleformet masse er

Vi løser for $M$:

Vi deler formelen på $f_{\mathrm{e}}$ og setter inn:

Forholdet er $\mathrm{0,71}$.

Frekvensen forteller hvor mange svingninger som skjer per tid. La lyset fra overflata svinge $n$ ganger mens hendelsen varer. Målt med en klokke på overflata tar det $\mathrm{\Delta }{t}_{\mathrm{e}}=1\text{ år}$, og målt av observatøren langt borte tar de samme $n$ svingningene tiden $\mathrm{\Delta }{t}_{\mathrm{r}}$:

Dermed er

I generell relativitetsteori følger det av ekvivalensprinsippet at klokker går langsommere jo dypere de er i et gravitasjonsfelt (gravitasjonell tidsdilatasjon), og at lys som beveger seg ut av et gravitasjonsfelt, blir rødforskjøvet.

• Svaret i b: $f_{\mathrm{r}}<f_{\mathrm{e}}$, altså observerer vi lyset med lavere frekvens (lengre bølgelengde) langt borte. Det er gravitasjonell rødforskyvning, i tråd med teorien.
• Svaret i c: Hendelsen varer lengre sett fra observatøren langt borte enn målt med en klokke på overflata. Tiden går altså langsommere på overflata, der gravitasjonsfeltet er sterkt, i tråd med teorien. En observatør på overflata merker ikke noe spesielt: for henne varer hendelsen ett år.
• Størrelsen: Effektene er svært store fordi ${\displaystyle \frac{2\gamma M}{R{c}^2}}\approx \mathrm{0,5}$. Schwarzschild-radien til stjerna er ${\displaystyle \frac{2\gamma M}{c^2}}=\mathrm{6,1}\mathrm{k}\mathrm{m}$, og stjerneradien er bare omtrent dobbelt så stor. Ved jordoverflata er det tilsvarende forholdet av størrelsesorden ${10}^{-9}$, så der er effektene bittesmå. At en så kompakt stjerne gir så kraftig rødforskyvning og tidsdilatasjon, er rimelig. Hadde $R$ vært lik Schwarzschild-radien, ville $f_{\mathrm{r}}$ blitt null, som for et sort hull.

Svarene i b og c er derfor i tråd med generell relativitetsteori.