Informasjonsteknologi 2 Vår 2025

Løkken går gjennom tallene fra 1 til og med 6. For hvert tall sjekker funksjonen betingelsene i rekkefølge, og bare den første som er sann, blir brukt:

i	Delelig med 2?	Delelig med 3?	Legges til
1	nei	nei	1
2	ja	nei	Tromm
3	nei	ja	Lom
4	ja	nei	Tromm
5	nei	nei	5
6	ja	ja	TrommeLom

Programmet viser derfor «1 Tromm Lom Tromm 5 TrommeLom».

Rekkefølgen på testene er viktig. Tallet 6 er delelig med både 2 og 3, og den første testen (i % 2 EQUAL TO 0 AND i % 3 EQUAL TO 0) fanger det opp før de to andre. Hadde testen for delelighet med 2 stått først, ville 6 gitt «Tromm».

De andre alternativene er feil:

• «1 2 3 4 5 6» får vi bare hvis ingen av betingelsene slår til.
• «1 TrommeLom 3 Tromm 5 Lom» og «1 Tromm 3 TrommeLom 5 Tromm» plasserer ordene på tall som ikke har de riktige faktorene. For eksempel er verken 2 eller 4 delelige med 3, så de kan ikke gi «TrommeLom».

Komposisjon er en sterk «har»-relasjon mellom en helhet og delene den består av. Delobjektene lages og brukes inne i helhetsobjektet, og de slutter å eksistere når helheten blir borte. Et eksempel er et hus og rommene i huset. I et UML-klassediagram tegnes komposisjon med en fylt rombe ved helhetsklassen.

De andre alternativene passer ikke:

• Assosiasjon er en løsere kobling der objektene kjenner til hverandre, men lever uavhengig av hverandre, for eksempel en elev og en lærer.
• Generalisering er arv, en «er en»-relasjon mellom en subklasse og en superklasse.
• Avhengighet betyr at en klasse bruker en annen midlertidig, for eksempel som parameter i en metode, uten å ta vare på objektet.

Polymorfisme betyr «mange former». Når en subklasse har en metode med samme navn som i superklassen, overstyrer den superklassens versjon. Programmet kan kalle metoden på et objekt uten å vite hvilken subklasse objektet tilhører, og det er alltid versjonen i objektets egen klasse som blir kjørt.

Et eksempel: Superklassen Dyr har metoden lagLyd(), og subklassene Hund og Katt har hver sin versjon. Går vi gjennom en liste med dyr og kaller lagLyd() på hvert av dem, bjeffer hundene og mjauer kattene.

De andre alternativene:

• Arv er det som lar subklassene få egenskapene og metodene fra superklassen. Arv er en forutsetning for situasjonen i oppgaven, men det er polymorfisme som sørger for at riktig variant av metoden blir kalt.
• Abstraksjon handler om å beskrive hva et objekt gjør, uten å vise hvordan det er implementert.
• Innkapsling handler om å samle data og metoder i et objekt og skjule de interne dataene for resten av programmet.

Abstraksjon betyr å trekke fram det som er vesentlig ved et objekt og se bort fra detaljene. Objektet beskrives ut mot resten av programmet gjennom grensesnittet sitt, altså hvilke metoder det har og hva de gjør. Hvordan metodene er programmert, er en intern detalj. Resten av programmet trenger bare å vite hva objektet kan gjøre, ikke hvordan det gjøres. Det er dette skillet mellom grensesnitt og interne detaljer oppgaven spør etter, og UDIRs fasit er derfor abstraksjon.

Innkapsling ligger svært nær. Innkapsling er å samle data og metoder i objektet og skjule de interne dataene, for eksempel med private egenskaper som bare kan endres via metoder. Første setning i oppgaveteksten («samle og skjule implementasjon inne i objekter») beskriver innkapsling. Man kan si at innkapsling er mekanismen som skjuler detaljene, mens abstraksjon er prinsippet om å vise fram et forenklet grensesnitt. Spørsmålet gjelder selve skillet mellom grensesnitt og interne detaljer, og da er abstraksjon det beste svaret.

De to andre alternativene passer ikke:

• Polymorfisme er at metoder med samme navn kan ha ulik oppførsel i ulike klasser.
• Arv er at en subklasse får egenskapene og metodene til en superklasse.

a)

Algoritmen er et Cæsar-chiffer, en enkel form for kryptering der alle bokstavene i teksten forskyves like mange plasser i alfabetet.

• Teksten gås gjennom tegn for tegn. For hvert tegn bygges en ny tekst opp fra starten av.
• Bokstaver forskyves. Hver bokstav byttes ut med bokstaven som står $n$ plasser lenger ut i alfabetet. Alfabetet har 29 bokstaver, fra a til å. Med $n=3$ blir a til d og e til h.
• Alfabetet er sirkulært. Restdivisjonen % 29 gjør at telleren begynner på nytt fra a når den kommer forbi å. Med $n=3$ blir æ til a, ø til b og å til c.
• Andre tegn endres ikke. Mellomrom, tall og skilletegn legges til den nye teksten slik de er.

Resultatet er en kryptert tekst som er like lang som den opprinnelige, med mellomrom og tegnsetting på samme plass. Den som kjenner $n$, kan dekryptere teksten ved å forskyve $n$ plasser tilbake, altså med $-n$.

For «Hei på deg» og $n=3$ blir resultatet:

Bokstav	H	e	i	p	å	d	e	g
Posisjon	36	4	8	15	28	3	4	6
Ny posisjon	10	7	11	18	2	6	7	9
Ny bokstav	k	h	l	s	c	g	h	j

Posisjonene regnes fra 0. De to mellomrommene beholdes. Teksten blir «khl sc ghj».

Merk: Store bokstaver står på plass 29–57 i alfabet-strengen. Siden den nye posisjonen regnes ut med % 29, havner den alltid blant de små bokstavene. Algoritmen slik den står, gjør derfor store bokstaver om til små, og «H» blir «k». Skal store bokstaver forbli store, må algoritmen regne med et eget alfabet for store bokstaver.

a)

Klassene. Hver klasse tegnes som en boks med tre felt: klassenavnet, egenskapene med datatype og metodene med parametertype. Egenskapene er merket - (private), slik at de bare kan endres gjennom metodene. Metodene er merket + (offentlige).

• Bok har tittel og forfatter av typen string og utlånt, som er en referanse til den låneren som har boken, eller ingenting hvis boken er ledig. Metoden visInfo() viser tittel, forfatter og om boken er utlånt.
• Låner har lånerID av typen int og lånteBøker, som er en liste med referanser til Bok-objekter. Metoden lånBok(Bok) legger boken i lista og setter utlånt på boken til låneren. leverTilbakeBok(Bok) fjerner boken fra lista og setter utlånt tilbake til ingenting.

Relasjonen. Klassene er knyttet sammen med en assosiasjon, tegnet som en heltrukket linje mellom boksene. Assosiasjonen går begge veier: Låner kjenner til bøkene sine gjennom lånteBøker, og Bok kjenner til låneren sin gjennom utlånt. Derfor har linjen ingen pilspiss.

Multiplisiteten står ved hver ende av linjen:

• 0..* ved Bok: en låner kan ha lånt ingen, én eller mange bøker.
• 0..1 ved Låner: en bok er enten ledig eller lånt ut til nøyaktig én låner.

Hvorfor ikke komposisjon eller arv? Komposisjon ville betydd at bøkene bare finnes inne i låneren og forsvinner sammen med den. Slik er det ikke. En bok finnes i biblioteket før den lånes ut og etter at den er levert tilbake, og den kan lånes av mange lånere etter hverandre. Arv passer heller ikke, fordi en bok ikke er en spesiell type låner eller omvendt. Aggregering (hul rombe ved Låner) kan forsvares, siden låneren «har» bøker som lever uavhengig av den. Men relasjonen er midlertidig og gjelder bare så lenge boken er utlånt, så en vanlig assosiasjon beskriver den best.

Svaret nedenfor er et eksempel. Kandidaten kan velge andre dilemmaer, for eksempel om tidlig innsats eller om samtykke fra foreldre, så lenge dilemmaene knyttes til Emmas situasjon og drøftes med argumenter på begge sider.

Innledning. VR-behandling av sosial angst er en form for eksponeringsterapi. Emma øver i et virtuelt klasserom der vanskelighetsgraden kan styres, og der det ikke får konsekvenser om noe går galt. Teknologien kan hjelpe mange ungdommer, men den reiser også etiske spørsmål. Jeg drøfter to dilemmaer: personvern og innsamling av data om Emma, og faren for at VR-treningen ikke blir overført til virkeligheten.

Dilemma 1: Personvern og data om Emma

VR-briller registrerer mye mer enn det brukeren sier. De kan samle inn stemmeopptak, hode- og øyebevegelser, hvor lenge Emma ser på publikum, og ofte pulsdata. Sammen med opplysningen om at Emma har sosial angst er dette helseopplysninger, som er en særlig kategori personopplysninger etter GDPR og krever ekstra vern.

For å samle inn og bruke dataene:

• Dataene kan gjøre behandlingen bedre. Behandleren kan se hvor Emma blir urolig, og tilpasse øvelsene til henne.
• Prosjektet er et forskningsprosjekt. Data fra mange deltakere er nødvendig for å vite om metoden virker. Det kan komme mange ungdommer til gode senere.
• Behandlingen foregår på et sykehus, som har taushetsplikt og strenge rutiner for helseopplysninger.

Mot, eller for strenge grenser:

• Emma er 16 år, og data om psykisk helse er svært sensitive. En lekkasje kan få store følger for henne, for eksempel mobbing eller at opplysningene dukker opp senere i livet.
• VR-utstyr og programvare er ofte laget av kommersielle selskaper. Det er ikke sikkert Emma vet om data sendes til utlandet eller brukes til andre formål enn behandlingen.
• Samtykket kan være lite reelt. En ungdom som ønsker hjelp, kan føle at hun må godta alt for å få være med. Etter norsk lov kan ungdom over 16 år som regel samtykke selv til helsehjelp, men hun må forstå hva hun samtykker til.

Vurdering: Dataene er nyttige, men prinsippene i GDPR må følges. Prosjektet bør bare samle inn det som trengs for behandlingen og forskningen (dataminimering), bare bruke dataene til det formålet Emma har fått vite om (formålsbegrensning), lagre dem sikkert og anonymisere dem i forskningen. Emma må få forklart dette på en måte hun forstår, og hun må kunne trekke seg uten at det går ut over behandlingen.

Dilemma 2: Trygg øving eller en ny fluktvei?

Emma føler seg tryggere i det virtuelle klasserommet, men er usikker på hvordan det går foran en ekte klasse. Det viser kjernen i dilemmaet.

For VR-behandling:

• Mestring i trinn er en kjent behandlingsmetode for angst. VR gjør det mulig å starte med en rolig klasse og øke vanskelighetsgraden gradvis.
• Emma kan øve mange ganger uten at klassekameratene ser det. Det kan gi mestringsfølelse og selvtillit som hun tar med seg.
• Tidlig innsats er viktig. Sosial angst rammer ofte først i 14–16-årsalderen og kan bli kronisk. Et tilbud som ungdom synes er spennende og lite skremmende, kan gjøre at flere får hjelp tidlig.

Mot, eller risiko:

• Et virtuelt publikum reagerer ikke som ekte mennesker. Hvis treningen ikke overføres til virkeligheten, har Emma lært å mestre VR, ikke klasserommet.
• Emma kan bli avhengig av teknologien og velge den trygge virtuelle verdenen framfor de virkelige situasjonene hun egentlig er redd for. Da kan VR forsterke unngåelsen, som er selve problemet ved angst.
• Emma er i en viktig utviklingsfase. Tid i VR går på bekostning av tid med ekte mennesker, og den langsiktige effekten av VR på ungdommers utvikling er lite kjent. Metoden er fortsatt under utprøving.

Vurdering: VR bør være et hjelpemiddel i en større behandling, ikke erstatte den. Øvelsene i VR må følges opp med gradvis trening i virkelige situasjoner, for eksempel å snakke foran én venn, så en liten gruppe og til slutt klassen. En behandler bør følge Emma tett og avslutte VR-bruken når den ikke lenger gir framgang.

Konklusjon. Begge dilemmaene handler om å veie nytten for Emma og for andre ungdommer mot risikoen for at hun blir skadet. Ut fra et konsekvensetisk syn er VR-behandling forsvarlig hvis fordelene er større enn ulempene. Da kreves det at personopplysningene hennes er godt beskyttet, og at treningen fører til mestring i virkeligheten. Ut fra et pliktetisk syn må Emma behandles som et mål i seg selv og ikke bare som en kilde til forskningsdata. Hun må gi et informert samtykke og ha rett til å trekke seg. Jeg mener derfor at prosjektet er etisk forsvarlig, men bare med strenge regler for data og med VR som et første steg på veien mot virkelige situasjoner.