En buffer inneholder en svak syre og den korresponderende basen i omtrent like store mengder. Syren reagerer med tilsatt base, og basen reagerer med tilsatt syre.

Acetationet, $\mathrm{C}{\mathrm{H}}_3\mathrm{C}\mathrm{O}{\mathrm{O}}^{-}$, er en svak base. Ammoniakk, $\mathrm{N}{\mathrm{H}}_3$, er også en svak base. De to basene reagerer ikke med hverandre. Løsningen inneholder derfor ingen sur komponent av betydning, verken $\mathrm{C}{\mathrm{H}}_3\mathrm{C}\mathrm{O}\mathrm{O}\mathrm{H}$ eller $\mathrm{N}{\mathrm{H}}_4^{+}$. Tilsatt base blir ikke nøytralisert, og løsningen har ikke bufferegenskaper.

Natriumhydroksid er en sterk base og reagerer fullstendig med etansyre:

Det er $\mathrm{0,1}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}$ av hvert stoff, og de reagerer i forholdet $1:1$. Etter reaksjonen inneholder løsningen $\mathrm{0,1}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}$ acetat og praktisk talt ingen etansyre.

Løsningen er altså en svakt basisk acetatløsning. Acetat kan reagere med tilsatt syre, men det finnes ingen syre som kan reagere med tilsatt base. Løsningen har derfor ikke bufferegenskaper. Hadde vi brukt mindre NaOH, for eksempel $\mathrm{0,05}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}$, ville løsningen blitt en buffer.

Kapasiteten sier hvor mye sterk syre eller sterk base bufferen kan ta imot før pH endres mye. Kapasiteten øker når konsentrasjonen av både den sure og den basiske komponenten øker. Vi kan for eksempel bruke $\mathrm{0,5}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}/\mathrm{L}$ av hver i stedet for $\mathrm{0,1}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}/\mathrm{L}$. Kapasiteten er størst når de to komponentene er til stede i like store mengder.

Bufferområdet endres ikke. pH i en buffer er gitt av bufferlikningen:

pH avhenger av $\mathrm{p}{K}_{\mathrm{a}}$ og av forholdet mellom konsentrasjonene, ikke av hvor store de er. Bufferområdet er omtrent $\mathrm{pH}=\mathrm{p}{K}_{\mathrm{a}}\pm 1$. Syrekonstanten er den samme uansett konsentrasjon, så bufferområdet blir det samme.