I skål 1 vil bakteriene formere seg. Næringsagaren gir dem det de trenger for å vokse, og det er ingen antibiotika som hemmer dem.

I skål 2 vil bakteriene ikke formere seg, eller bare svært lite. Bakteriene er ubehandlede og mangler genet for resistens. Antibiotikaen dreper dem eller hindrer dem i å dele seg.

Vi sammenligner skål 2 og skål 4. Begge har antibiotika, og den eneste forskjellen er om bakteriene har fått satt inn genet. Vokser bakteriene i skål 4, men ikke i skål 2, gir genet antibiotikaresistens. Skål 1 og 3 er kontroller som viser at bakteriene kan vokse når det ikke er antibiotika.

Plasmidene er ringformede. Tre restriksjonsseter i en ring gir derfor tre fragmenter per plasmid. I figuren er fragmentene vist som gul, rød og blå del. Lengden på hver del sier hvor stort fragmentet er.

I gelelektroforese er DNA negativt ladet og vandrer mot plusspolen. Små fragmenter kommer lettere gjennom gelen og vandrer lengst.

• Plasmid 1: Den gule delen er størst og blir nærmest brønnen. Den røde er middels, og den blå er minst og vandrer lengst.
• Plasmid 2: Den gule delen er størst. Den blå er middels. Den røde er svært liten og vandrer lengst av alle.

Plasseringen mellom de to brønnene er grovt anslått ut fra buelengdene i figuren i oppgaven. Vi antar da at de to plasmidene er like store.

Kurven har tre faser:

• Nølefase (ca. 0–4 timer): Bare ca. 1 % av populasjonen ble overført til den nye flasken. Populasjonen er derfor liten, og tettheten øker lite. Bakteriene tilpasser seg det nye miljøet og lager enzymer før de begynner å dele seg raskt.
• Eksponentiell vekst (ca. 4–10 timer): Det er rikelig med næring og plass. Bakteriene deler seg med jevn fart, og antallet dobles med faste mellomrom. Kurven blir bratt.
• Stasjonær fase (ca. 10–24 timer): Næringen (glukose) blir brukt opp, og avfallsstoffer hoper seg opp. Delingen avtar, og like mange bakterier dør som dannes. Populasjonen har nådd bæreevnen, og kurven flater ut.

Helt mot slutten synker kurven litt. Det kan være begynnelsen på en dødsfase når næringen er brukt opp.

Sitronsyre (sitrat) er et av molekylene i sitronsyresyklusen (krebssyklusen) i celleåndingen. Syklusen starter med at acetyl-CoA og oksaloacetat danner sitronsyre.

Når bakteriene kan ta opp sitronsyre, kan den gå rett inn i syklusen. Der brytes den trinnvis ned til $\mathrm{C}{\mathrm{O}}_2$. Energien overføres til ATP og til energibærerne NADH og $\mathrm{F}\mathrm{A}\mathrm{D}{\mathrm{H}}_2$. NADH og $\mathrm{F}\mathrm{A}\mathrm{D}{\mathrm{H}}_2$ leverer elektroner til elektrontransportkjeden, der det dannes mye ATP. Sitronsyre er derfor en energikilde på samme måte som glukose.

Uten mutasjonen kan bakteriene bare bruke glukosen. Når glukosen er brukt opp, stopper veksten.

De muterte bakteriene kan bruke både glukose og sitronsyre. Den samme flasken inneholder da mer næring de kan utnytte. Populasjonen kan derfor fortsette å vokse lenger, og den flater ut ved en høyere bakterietetthet. Mutasjonen gir altså høyere bæreevne. Den stasjonære fasen ligger høyere enn før.