Begge foreldrene er brune, men de får både en albino hann-unge og en albino hunn-unge. Albinisme kan derfor ikke skyldes et dominant allel: hadde a vært dominant, ville minst én av foreldrene selv vært albino. Allelet må være recessivt, slik at det kan skjule seg hos brune foreldre.

Siden begge foreldrene er brune og likevel får albinounger, må begge være heterozygote, Aa. Vi bruker A for allelet som gir brunt fargestoff, og a for albinoallelet.

Krysningsskjema for Aa × Aa:

Avkommet blir 1 AA : 2 Aa : 1 aa, altså 3 brune og 1 albino i gjennomsnitt. At både en hann og en hunn er albino, viser dessuten at genet ikke er kjønnsbundet, men ligger på et vanlig kromosom.

En brun unge kan ha genotypen AA eller Aa. Av de fire rutene i krysningsskjemaet gir tre brune unger: én AA og to Aa. Albinoen (aa) er ikke brun og skal holdes utenfor.

Sjansen for at en brun unge er bærer av albinoallelet, er altså $2/3$, omtrent 67 %.

De to brune søsknene er hver for seg AA med sannsynlighet $1/3$ og Aa med sannsynlighet $2/3$, slik vi fant i b).

En unge kan bare bli albino hvis begge foreldrene er bærere. Sannsynligheten for at begge de to søsknene er Aa, er

Er begge Aa, blir $1/4$ av ungene albino, slik krysningsskjemaet i a) viser. Den samlede sannsynligheten blir

Sjansen for at en øgleunge blir albino, er altså $1/9$, omtrent 11 %. Er minst én av de to søsknene AA, kan det ikke bli albinounger i det hele tatt.

Hvorfor preferanseallelet blir vanligere

Øgler uten preferanseallelet parer seg ofte med individer av en nær beslektet art. Hybridungene er sterile og får ingen unger selv. Alle genene foreldrene ga videre, stopper da i denne generasjonen.

Øgler med P-allelet velger make av sin egen art. Ungene deres er fruktbare og får selv unger. Disse øglene får derfor flere barnebarn enn de som parer seg på tvers av artene.

Reproduktiv suksess er nettopp det det naturlige utvalget virker på. P-allelet gir høyere fitness, og andelen P-alleler øker fra generasjon til generasjon. Siden P er dominant, slår fordelen ut med en gang: både hunner med ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}{\mathrm{X}}^{\mathrm{p}}$ og hanner med ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}\mathrm{Y}$ har preferansen. Dette kalles forsterkning — det naturlige utvalget styrker den reproduktive isolasjonen mellom to arter som fortsatt kan krysse seg.

Hvorfor ikke alle har allelet

• Allelet må først ha oppstått ved en mutasjon. Det tar mange generasjoner før et nytt allel eventuelt blir enerådende, og utvalget har kanskje ikke virket lenge nok.
• p er recessivt og skjuler seg hos heterozygote hunner, ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}{\mathrm{X}}^{\mathrm{p}}$. Utvalget «ser» ikke disse p-allelene, og de kan derfor ikke fjernes raskt.
• Der den nært beslektede arten ikke finnes, gir P ingen fordel. Da virker ikke utvalget på dette genet, og p kan holde seg eller bli vanligere ved genetisk drift, særlig i små populasjoner.
• Nye p-alleler oppstår stadig ved mutasjon, og øgler med p kan vandre inn fra andre populasjoner (genflyt).
• Å være kresen kan koste noe. Øgla bruker mer tid og energi på å finne riktig make, og i en liten populasjon risikerer den å ikke få unger i det hele tatt.

Hunnen er bærer av albinisme og homozygot for P-allelet: Aa ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}{\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}$. Hannen er albino og har ikke P-allelet: aa ${\mathrm{X}}^{\mathrm{p}}\mathrm{Y}$.

Kjønnsceller fra hunnen: A ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}$ og a ${\mathrm{X}}^{\mathrm{P}}$. Kjønnsceller fra hannen: a ${\mathrm{X}}^{\mathrm{p}}$ og a Y.

Dihybrid krysningsskjema:

Fenotyper hos ungene:

Halvparten av ungene blir brune og halvparten albino, og det blir like mange hunner som hanner. Alle ungene får et P-allel fra mora, så alle har preferanse for egen art. De brune ungene er alle bærere av albinoallelet.

Slik vil jeg gå fram:

1. Ta en blodprøve fra hver av de tre øglene og rens ut DNA-et.
2. Kopier opp de to repeterte områdene med PCR. Primerne må passe til sekvensene på hver side av repetisjonene, slik at nøyaktig de samme områdene blir kopiert hos alle tre øglene.
3. Sett prøvene i hver sin brønn i en agarosegel, og ha en lengdestandard i den første brønnen.
4. Sett på spenning. DNA er negativt ladd og vandrer mot plusspolen. Korte fragmenter vandrer raskest og kommer lengst.
5. Farg gelen så båndene blir synlige, og sammenlikn hvor langt båndene fra de tre øglene har vandret.

Bånd som står på samme høyde, er like lange. I skissen har øgle 1 og øgle 3 like langt område 1, mens øgle 2 har et kortere. For område 2 er øgle 1 og øgle 2 like, mens øgle 3 har et kortere. Øglene har altså ulik lengde på begge områdene, og det tyder på at de ikke alle kommer fra samme populasjon.

Hvorfor lengdevariasjonen er vanligst i introner

Intronene spleises bort fra det primære RNA-transkriptet (pre-mRNA) før det ferdige mRNA-et forlater kjernen, og blir aldri oversatt til protein. Endres antall repetisjoner i et intron, påvirker det derfor ikke aminosyrerekkefølgen, og øgla får ingen ulempe av det. Slike nøytrale mutasjoner blir ikke luket bort av det naturlige utvalget, og de kan hope seg opp gjennom mange generasjoner. I eksonene skjer det motsatte: å sette inn eller fjerne baser forskyver leserammen og ødelegger proteinet. Individer med slike mutasjoner klarer seg dårlig, og mutasjonene forsvinner raskt igjen.

Abiotiske faktorer

• Lufttemperaturen gjennom hele året. Øglene er vekselvarme, og kroppstemperaturen følger lufta. Blir det for kaldt, blir de trege og klarer verken å jakte eller å formere seg.
• Sol og skygge. Øglene må kunne veksle mellom soleksponerte og skyggefulle steder for å regulere kroppstemperaturen.
• Nedbør og luftfuktighet, og om det finnes ferskvann.
• Vind, orkanfare og høyde over havet. Lave øyer blir lett oversvømt, slik orkanen «Frances» viste.
• Jordsmonn og underlag, som avgjør hva slags vegetasjon som kan vokse på øya.

Biotiske faktorer

• Vegetasjonen. Finnes det busker og trær med greiner øglene kan leve, jakte og gjemme seg i? Greindiameteren avgjør hvilken beinlengde som passer.
• Mattilgangen. Er det nok insekter, larver og andre smådyr gjennom hele året?
• Predatorer, for eksempel rovøgler, slanger, rovfugler og innførte dyr som rotter og katter.
• Konkurrenter, altså andre øglearter eller andre insektetere som bruker den samme nisjen.
• Parasitter og sykdommer som kan ramme øglene.
• Hvilken virkning øglene selv vil få på økosystemet, for eksempel om de kan utrydde byttedyr eller utkonkurrere arter som allerede lever der.