Bromreagens reagerer med C＝C-bindinger. Bare fumarsyre (B) har en slik binding. Siden det ikke skjedde noen reaksjon, er fumarsyre ikke med.

2,4-dinitrofenylhydrazin gir gule krystaller med aldehyder og ketoner. Karboksylgruppene, som alle fire forbindelsene har, gir ikke utslag. Bare oksaleddiksyre (D) har en ketogruppe. Oksaleddiksyre er altså én av de to forbindelsene.

Den andre er enten ravsyre (A) eller eplesyre (C). Eplesyre har en sekundær alkoholgruppe, det har ikke ravsyre.

I reagensrør 3 kan vi tilsette surgjort kaliumdikromatløsning. Sekundære alkoholer oksideres, og løsningen skifter farge fra oransje til grønt. Ketoner og karboksylsyrer oksideres ikke.

• Fargeskifte til grønt: eplesyre (C) er med.
• Ingen fargeendring: ravsyre (A) er med.

Ravsyre → fumarsyre: Det fjernes ett H-atom fra hvert av de to midterste C-atomene, og det dannes en C＝C-binding. Som organisk reaksjonstype er dette en eliminasjon (dehydrogenering), som samtidig er en oksidasjon fordi molekylet mister hydrogen.

Fumarsyre → eplesyre: Vann adderes til dobbeltbindingen. H går til det ene C-atomet og OH til det andre. Det er en addisjonsreaksjon.

Eplesyre → oksaleddiksyre: Den sekundære alkoholgruppen blir til en ketogruppe. Det er en oksidasjon.

Hver karboksylgruppe i ravsyre reagerer med ett etanolmolekyl. Det dannes dietylbutandioat og to vannmolekyler.

Molare masser:

Stoffmengder:

All ravsyren trenger $2\cdot \mathrm{0,0847}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}=\mathrm{0,169}\mathrm{m}\mathrm{o}\mathrm{l}$ etanol. Vi har mer etanol enn det, så ravsyre er begrensende reaktant. Det dannes like mange mol diester som mol ravsyre:

Dette er teoretisk utbytte. Forestring er en likevekt, så i praksis blir utbyttet lavere.

Fumarsyre har to karboksylgrupper. Med en diol dannes esterbindinger i begge ender, og det spaltes av vann. Et eksempel er etan-1,2-diol, $\mathrm{H}\mathrm{O}\text{–}\mathrm{C}{\mathrm{H}}_2\text{–}\mathrm{C}{\mathrm{H}}_2\text{–}\mathrm{O}\mathrm{H}$, som gir en polyester. En diamin, for eksempel 1,6-diaminoheksan, gir på samme måte et polyamid.

I addisjonspolymeren åpnes C＝C-bindingen. Monomerene kobles sammen i en karbonkjede, og hvert C-atom i kjeden har én karboksylgruppe. Den repeterende enheten er $\text{–}\mathrm{C}\mathrm{H}(\mathrm{C}\mathrm{O}\mathrm{O}\mathrm{H})\text{–}\mathrm{C}\mathrm{H}(\mathrm{C}\mathrm{O}\mathrm{O}\mathrm{H})\text{–}$.

Malonsyre som konkurrerende inhibitor: Malonsyre ligner substratet fumarsyre. Begge har to karboksylgrupper med liknende avstand mellom gruppene. I cellen er begge karboksylgruppene ionisert, så ladningene sitter på samme måte. Malonsyre kan derfor binde seg i det aktive setet i fumarase. Den har ingen C＝C-binding og kan ikke reagere. Mens den sitter der, blokkerer den setet for fumarsyre.

Hvorfor graf 3 flater ut lavere: En ikke-konkurrerende inhibitor binder seg et annet sted på enzymet enn det aktive setet. Den endrer formen på enzymet, så det aktive setet ikke virker. Substratet konkurrerer ikke om samme plass, så mer substrat skyver ikke inhibitoren bort. En del av enzymmolekylene er derfor ute av spill uansett substratkonsentrasjon, og maksimal reaksjonsfart blir lavere enn i graf 1.

Ved en konkurrerende inhibitor (graf 2) utkonkurrerer substratet inhibitoren ved høy substratkonsentrasjon. Derfor når graf 2 samme maksimale fart som graf 1.