Ulven er predator, og hjorten er byttedyr. Hjort utgjør om lag 90 % av vinterdietten til ulvene, så de to populasjonene henger tett sammen.

Fra 2000 til 2007 var ulvebestanden høy. Den lå mellom cirka 50 og 100 dyr, med topper på rundt 100 dyr i 2003 og rundt 90 dyr i 2007. I den samme perioden gikk hjortebestanden jevnt nedover, fra cirka 13 000 dyr i 2000 til cirka 4500 dyr i 2007.

Mange ulver gir høyt predasjonstrykk. Ulvene tar flere hjort enn det som fødes, og hjortebestanden synker. Det er altså en negativ sammenheng: når antall ulver er høyt, går antall hjort ned.

Etter 2007 snur det for ulven. Bestanden faller fra cirka 90 dyr i 2007 til cirka 40 dyr i 2010, og kurven ender på rundt 33 dyr året etter. Forklaringen er at matgrunnlaget er blitt for lite. Færre hjort gir mindre mat per ulv, flere valper dør, og ulvebestanden går ned. Konkurransen mellom ulveflokkene øker også.

Dette er det klassiske samspillet mellom predator og byttedyr: byttedyrpopulasjonen begrenser predatorpopulasjonen, og predatoren begrenser byttedyret. Endringen i ulvebestanden kommer noen år etter endringen i hjortebestanden, altså med en tidsforsinkelse.

Nedgangen i hjortebestanden er ikke helt jevn. Etter at ulvebestanden ble nesten halvert fra cirka 100 dyr i 2003 til cirka 50 dyr i 2005, tok hjortebestanden seg opp igjen fra cirka 6700 dyr i 2005 til cirka 8300 dyr i 2006. Da ulvebestanden var tilbake på cirka 90 dyr i 2007, falt hjortebestanden bratt til under 5000 dyr. Svingningene kommer altså forskjøvet i tid, slik vi venter mellom predator og byttedyr. Samtidig er den samlede nedgangen så stor at også andre forhold trolig virket inn, for eksempel jakt utenfor parken, tørkeår og andre rovdyr som grizzlybjørn.

Utsettingen av ulv ser ut til å ha vært svært positiv for ospa.

Det figurene viser. Andelen ospetrær med spor etter beiting lå på cirka 95 % i 1995. Andelen sank langsomt fram til 2003 og falt så bratt, til cirka 14 % i 2010. Samtidig var gjennomsnittshøyden på ospetrærne uendret på cirka 45 cm fram til 1997. Deretter økte høyden, først sakte og fra 2004 raskt, til cirka 225 cm i 2010.

Sammenhengen. Hjortebestanden falt fra cirka 20 000 dyr i 1995 til cirka 4500 dyr i 2010. Ulven er en viktig del av forklaringen, selv om det bratte fallet de aller første årene kom før ulvebestanden hadde rukket å bygge seg opp. Færre hjort beiter mindre. I tillegg endrer ulv atferden til hjorten: hjorten unngår åpne områder og dalbunner der den lett blir tatt, og oppholder seg kortere tid på hvert sted. Begge deler gir mindre beitepress på ospa.

Når skuddene ikke lenger blir beitet av, kan trærne vokse. Dette er en trofisk kaskade: ulven påvirker ospa indirekte gjennom hjorten. Effekten forsterker seg selv, for når trærne er over rundt to meter, når ikke hjorten opp til skuddene lenger.

Innvendinger. Figurene viser bare samvariasjon, ikke årsak. Andre forhold kan ha bidratt: nedbør- og temperaturendringer, flere bevere som demmer opp og gir fuktigere jord, og jakt på hjort utenfor parken. Beitingen begynte også å avta før ulvebestanden var på topp.

Konklusjon. Samlet er det likevel mest sannsynlig at utsettingen av ulv er hovedårsaken til at ospepopulasjonen vokste opp igjen, fordi både beiteandelen og hjortetallet faller i takt med at ulvebestanden bygger seg opp.

Ulvene i én flokk er vanligvis avkom av det samme ulveparet. De er altså søsken og har mange av de samme allelene. Hadde alle de 31 ulvene kommet fra én eller to flokker, ville den nye bestanden hatt svært liten genetisk variasjon.

En liten utsatt bestand gir i seg selv en grunnleggereffekt: bare en del av allelene i den kanadiske bestanden blir med. Ved å hente dyr fra mange ulike flokker fikk forskerne med flere ulike alleler, og den nye bestanden ble mer lik den opprinnelige.

Stor genetisk variasjon er viktig av to grunner. For det første blir det mindre innavl. Innavl gir flere individer som er homozygote for skadelige recessive alleler, og det kan gi lavere fruktbarhet, svakere immunforsvar og høyere valpedødelighet. For det andre gir variasjon bestanden bedre muligheter til å tilpasse seg ved naturlig seleksjon hvis miljøet endrer seg, for eksempel ved en ny sykdom.

Vi kan lage DNA-profiler av dyrene og sammenlikne dem.

1. Vi tar en vevsprøve, for eksempel blod, hår med rot eller en slimhinneprøve, av tispa, av hver valp og av de to hannulvene.

2. DNA-et isoleres fra cellene i prøvene.

3. Vi velger ut noen DNA-områder som varierer mye mellom individer. Det er ikke-kodende områder med korte, gjentatte basesekvenser, såkalte mikrosatellitter. Antall gjentakelser er ulikt fra individ til individ.

4. Disse områdene kopieres opp i mange kopier med PCR, slik at vi får nok DNA å arbeide med.

5. Fragmentene skilles med gelelektroforese. DNA er negativt ladd og vandrer mot den positive polen. Korte fragmenter vandrer raskest og lengst, så fragmentene sorteres etter lengde. Båndmønsteret som kommer fram, er DNA-profilen til individet.

6. Vi sammenlikner profilene. Hver valp har fått halvparten av allelene sine fra mora og halvparten fra faren. Vi finner derfor først de båndene hos valpene som stemmer med mora. De båndene som blir igjen, må komme fra faren. Den hannulven som har alle disse båndene i sin profil, er faren. Den andre hannen vil mangle ett eller flere av dem.